FISTBALL
Som navnet antyder, i denne sporten kan ballen bare treffes med en lukket knyttneve eller arm. I likhet med volleyball spilles det av to lag med fem medlemmer hver på en bane, laget av gress eller tre, og spillerne slår ballen tre ganger før de sender den til den andre siden av nettet. Fistball ble født i det gamle Roma, rundt 300 f.Kr., da den ble spilt med en ball laget av lær og et dyrs blære fylt med luft. Dens moderne form, så vel som dens regler, dukket opp i Tyskland i 1895 og ankom Brasil med innvandrere fra det landet. Knyttneveball er internasjonalt kjent som faustball, ettersom ordet faust på tysk betyr "neve".
SEPAKTAKRAW
Født i Sørøst-Asia for fem hundre år siden, kombinerer den en type fotvolley med kampsport. De tre spillerne på hvert lag kan gjøre opptil tre berøringer ved å bruke alle deler av kroppen, bortsett fra hendene og armene, for å sende ballen til den andre siden av nettet – det er her flygende skudd og andre fantastiske slag kommer inn. Ballen var opprinnelig laget av bambus og er nå laget av syntetisk materiale. Normalt spilles sepaktakraw på en bane som ligner på volleyball, men i Brasil spilles det også på sanden. Det er rundt to hundre utøvere i Rio de Janeiro, Minas Gerais, Paraná og Pernambuco. Sepaktakraw er avledet fra et gammelt malaysisk spill kalt Sepak (som betyr spark) Raga (rată ball, en type bambus).
TCHOUKBALL
Det spilles som håndball: de ni utøverne sender ballen mellom seg til "remisjonsbrettet", et mål på bare 1 m2 dekket med et elastisk nett. Når den kastes, spretter den inn i nettet, og hvis forsvarsspillerne ikke klarer å fange den, er det et poeng for motstanderen. Sporten ble oppfunnet av den sveitsiske legen Hermann Brandt i 1970, og navnet kommer fra støyen "tchouk!" hva ballen gjør når den treffer nettet.
ZORBING
Hva tenker du om å gå ned en kløft i en plastkule i 50 km/t? Dette er det fine med sport. «Zorbonauten» sitter i et 1,80 meter høyt kammer inne i kulen, som er 3,2 meter i diameter, omgitt av en 70 centimeter tykk luftpute. fun ble opprettet nå, i 2002, av New Zealanderne Andrew Akers og Dwane van der Sluis. For å unngå at magen til zorbonauten snur seg like mye som ballen, snur den bare to ganger hver 10. meter.
